Anne Grete Preus

Solen frelser havets rand,
Så stiger han loddrett op,
Han øser sin ild mot mø og mann
Og brenner vår sjel og vår kropp.

Vi gjesper under hans ørkenbrand,
Mens han klatrer mot himlens topp,
Vi vakler i flammer på solsvidd strand;
Det er høysommertid i Italias land!

Den samme morgen blir også til
Nord for Europas fjell og sletter;
En slunken kule av kjølig ild
Står op av lyse netter.

Det driver av dugg og det kvitrer av fugl
Og fisken går blank i vannet,
Og løvetannen står karsk og gul,
Mens morgenen drar over landet!

Der gjesper en hund, og der mjauer en katt
Og stryker seg kjelent mot veggen.
En utsovd bonde tar ljåen fatt
Og bryner dypsindig eggen



For bakken er fuktig og morgenen sval,
Og ljåen går tynn gjennem gresset.
Det synger av stål i den grønne dal
Så norsk en morgenmesse!

Budeiene bærer de tunge spann
Av lunken melk over tue,
Og ørreten vaker i kalde vann
Og biter på makk og flue!

Da går der et fresende flammespyd
Av solskinn gjennem mitt hode:
Den samme morgen i nord og syd!
Er dette den samme klode?