Anne Grete Preus

Tida flyr, men jeg spaserer
Nedover Drammensveien
En novemberdag
Jeg ser en ung jente og tenker
Vi er visst flere
Som tar sjansen på en luke
I høstregnet i dag
Det kommer en bil lenger oppe
Som suser ned mot fotgjengerfeltet
Dit hun er på vei
Jeg ser at bilen faktisk ikke
Har tenkt å stoppe
Og sekundet før den passerer henne
Tenker jeg
Sjåføren kommer ikke engang
Til å ta seg bryet med
Å svinge utenom den digre vanndammen
Det glitrer i vann, bilen fyker av sted
I blikket hennes glitrer skammen
Hun er klissvåt
Jeg er bare trist
Jeg har venner som lengter etter friår
For ettertanke og ro
Jeg hører om terapi og pleie
Som skal få dype sår til å gro
Det må foregå en stor krig her i landet
Men jeg ser ikke noe blod
Ikke noe blod
Før noen innrømmer at krigen finnes
Kan den ikke tapes og ikke vinnes
Den kjempes av soldater i kamuflasje
Selv om kampene blir verre og verre
Kler vi oss alle som seilerherre
Vi står uten blod
Og brennende hus som bevis
Når det gjelder den usynlige
Krigen i paradis
Jeg leser side opp og side ned
Om menneskers ensomhet og svik
Folk må på fjernsyn og tilgi hverandre
Og finne forlik
Det må herje en grusom strid
Her midt blant oss
Men jeg ser ikke noe lik
Ikke noe lik
Før noen innrømmer at krigen finnes
Kan den ikke tapes og ikke vinnes
Den kjempes av soldater i kamuflasje
Selv om kampene blir verre og verre
Kler vi oss alle som seilerherre
Vi står uten blod
Og brennende hus som bevis
Når det gjelder den usynlige
Krigen i paradis